I dagens luke skal vi mimre litt tilbake til den beste måneden i året, juli!
Men det hele begynte en stund før, nærmere bestemt en tidlig vårmorgen med giro d`italia på tv.
Tre nyfrelste sykkelfantaster tok seg en liten sjebnesvanger tur på sportsbutikken
før sluttspurten av giro`n. Det hadde lenge vært snakk om hvor kult det hadde vært
å spinne rundt i Trondheim på racersykkel, men penger og snø i veikanten hadde satt en stopper for det.
Denne morgenen strålte imidlertid sola, Danilo Di Luca tråkket seg opp fjellene mot Sestriere
og gutta var fulle av mot og sykkelglede. Dagen endte med tre Bianchi racersykler og tre glisende gutter (Nilstad, Suleng og Furu). Drøyt halvannen måned senere står de samme tre guttene og de samme tre Bianchisyklene klare på startstreken i Odda. Vi skulle sykle 230 kilometer, over Røldal og Haukeli, til Bø i Telemark. Trening på sykkelsetet hadde det blitt litt av, men absolutt ikke mye. Med oss på turen hadde vi fått en langt mer erfaren syklist, Christian Bøen. Han gav oss tre sykkeljyplinger noen tips på veien som var gode å ha. Bøen så vi imidlertid bare de første par-tre kilometerne, så da var følgebilen med Rønning god å ha.
Vi åpnet ganske rolig bortover Sandvinvatnet før stigningen for alvor satte inn oppover mot Låtefoss. Det ble ganske kjapt sprekker i feltet så snart stigningene begynte og vi fant ut at det var best å tråkke litt på for å ikke havne sammen med dårlige puljer (presis som planen Bøen la for oss). Vi spannt (bokstavlig talt faktisk, det var evig glatt) oppover Seljestadjuvet og vips var vi på vei ned mot Røldal i en ulovlig høy fart. Håvard Savoldelli Suleng stupte ut Røldalstunellen og måtte pent se seg nødt til å vente litt på resten av Fart-toget i Røldal. Det skulle imidlertid vise seg at Nilstad og Furu var hakket vassere i motbakkene, men med god hjelp av Rønnings glitrende langing fikk vi i oss en del mat og var klare for den bratte Austmannlia. Vel oppe på fjellet hakket vi tenner i kapp med luftboret i Haukelitunellen, og vi merket at en del krefter hadde forsvunnet.
Vi kom oss omsider ned i varmen igjen og det var med lettet hjerte vi kunne bekrefte at vi var over halvveis. På vei opp mot Åmot møtte vi imidlertid en hel del med bakker igjen. Nilstad var sprek som Heras på dop, Furu hang middels med, mens Suleng nå begynte å falle litt ifra hverandre. På Haukelirutas hjemmeside står det: "Men når denne knappe mila med seige bakker er overstått går det lett forbi Morgedal til mat og vafler i Brunkeberg." Jeg veit ikke om Suleng er helt enig i dette utsagnet, for i Morgedal måtte han gi tapt for kreftene og overgi seg til følgebilen. Nilstad og Furu hadde nå fått hvilt seg en stund og var klare for å gi alt de siste 5 milene.
Ned mot Seljord syklet vi evig fort. Rulla fungerte veldig bra og all konsentrasjon ble brukt på å sykle fort. En gjeng som tidligere hadde syklet forbi oss på en velfortjent matstopp ble passert med så stor fart at de trodde vi var Hushovd og Arvesen i innspurten på Touren. Men det er allikevel langt fra Seljord til Bø. Den siste mila gikk i "slow motion", men å trille forbi pizzaspiserne Bøen og følgebilgutta ved Fjoset i Bø var en herlig følelse. Vi trilla over mållinja samtidig og kunne velfortjent spise suppe og slappe av i gresset midt i Bø sentrum.
Håper dette gav flere inspirasjon til å stille neste år! Det gjør garantert vi!!